Tåka puster ut, og skapningen inn

Noen år tilbake skrev jeg diktet «Tåka puster ut, og skapningen inn» som handler om frykten man føler på når følelsene smyger seg usett innpå langt ute i villmarka.

Tåka puster ut, og skapningen inn

Tåka ligg sløvt over dypsvarte vann
mellom ugreie graner drar den seg fram
mannen krøker seg stille og stiv
naturen ånder sitt mystiske liv

Anelser eser i gråtåkas favn
spurvemor glir som en truende ravn
mannen kjenner sin redsel og angst
mumlende vetter byr opp til dans

Mot svak horisont står en skapning og glor
diger og levende forankret i jord
mannen skjelver i beinmarg og sinn
tåka puster ut, skapningen inn

Flerstemte graner bak blånene suser
vinden nærmer seg, smyger og snuser
mannen trår nærme styrt av sin vilje
Noe trer fram dørgende stille

vinden flyr fort uredd og svevende
snuser forsiktig det digre og levende
mannen slipper sin redsel og frykt
vinden unnfanger no velkjent og trygt

Firbein møter med ivrige blikk
i tåkevåt lyng rasler godlyd og slikk
mannen stryker, humrer og flirer
harmonien trivs i bringa som hviler

Tåka skaper uvisse gjør lite til stort
problemets vesen er som tåke i skog
med avstand skaper den uro og angst
gå nærme som mannen se tåka forsvant

Vid@r Granberg 2008